Ungdom og selektiv mutisme

I Norge er ungdom med diagnosen selektiv mutisme en uutforsket gruppe som bør vies mer oppmerksomhet. Personer som ikke har fått tilstrekkelig hjelp i barndommen, har ofte en talefobi som har hatt tid til å bli forsterket og sammensatt med problemer som generell angst, depresjon eller sosial fobi. Generelle råd er da sjelden tilstrekkelig, og det trengs ofte individuell og langsiktig behandling.

Foreningen for selektiv mutisme har først og fremst barn som vår målgruppe, men vi har jevnlig kontakt med ungdom som strever med diagnosen. Vi ønsker selvsagt å gjøre det vi kan for å rette oppmerksomheten mot deres situasjon også. Som forening jobber vi særlig for forebygging og at stadig flere tause barn skal få hjelp allerede i barnehagen og småskolen.

Mye av forskningen og tiltakene som beskrives i behandlingen av selektiv mutisme er rettet mot små barn. Men selektiv mutisme gjelder også ungdom og voksne. Og i motsetning til små barn, trenger disse å være aktivt involvert og ha kontroll i en tiltaks- og behandlingssituasjon.

– Ungdom er fullstendig innforstått med sitt ønske og mål; nemlig å begynne å snakke. Familie, venner, lærere og andre rundt må hjelpe å å bygge opp ungdommens selvbilde og selvtillit. Det må være fokus på å øke ungdommens komfort og redusere angst på skolen. Og ikke minst: Back off med alle former for press om å snakke.
Kathe Lundahl, ansvarlig for Byomfattende team for barn og unge med selektiv mutisme i PP-tjenesten Oslo

Noen råd til voksne i møte med tause ungdom

Fortell at det er andre ungdom som strever med det samme og at det går an å jobbe med det.
«Det kommer ikke til å være slik for alltid».
Fortell at man ikke skal presse!
Hold ellers lite fokus på tausheten.
Ha mye moro sammen og gjør alle de feilene du greier!

Ofte stilte spørsmål og svar

Hvor kan ungdom få hjelp? Og hvordan behandles selektiv mutisme? Under finner du liste over spørsmål og svar på det ungdom lurer på når de er i kontakt med oss.

Diagnosen selektiv mutisme skal alltid stilles i spesialisthelsetjenesten for barn og unges psykiske helse (BUP). Fastlegen, skolelegen eller PP-tjenesten kan hjelpe til med henvisning til BUP.

BUP behandler barn og unge som ennå ikke har fylt 18 år. Hvis behandling fortsatt er nødvendig etter fylte 18 år kan BUP i noen tilfeller formidle kontakt med voksenpsykiatrien (DPS). Enkelte steder i landet kan en løpende behandlingskontakt med BUP utvides noe utover fylte 18 år.

Per i dag finnes det ingen «gullstandard» for behandling av tause ungdom og voksne. En rød tråd i alle former for behandling og tiltak både for ungdom som er i risiko for å utvikle selektiv mutisme og for dem som har utviklet problemet, er bruk av defokusert kommunikasjon og trappetrinns-modellen. Blant ungdom er det en del som også tar angstdempende medisiner. 

Når det gjelder ungdom kan angstdempende medisiner som «Fluoksetin» og «Zoloft» ha god effekt. Dette er basert på erfaringer fra flere familier vi har vært i kontakt med. Det er som oftest lege på BUP, i noen få tilfeller fastlege, som avgjør om du kan få angstdempende medisin.

Medisinen er ikke en magisk «snakkepille», men kan styrke personens selvfølelse og være med på få ting til å skje. For noen resulterer fremskrittene også i tale. Ungdommen må ikke ha for høye forventninger til effekten av medisiner, og medisiner bør alltid gis i kombinasjon med fortsatt behandling – som f.eks «trappetrinns-metoden» eller annen psykoterapeutisk behandling.

Ja. Diagnosen kan noen ganger gå over av seg selv, men behandling anbefales på det sterkeste fordi konsekvensene ellers kan bli store med tanke på skoleprestasjoner, selvfølelse og sosiale relasjoner. Uten behandling kan vanskene endre karakter og vedvare i voksen alder.

Uten behandling blir tale ofte svært begrenset. Ungdommen kan etter hvert lære seg å svare på spørsmål, men ikke gå inn i en diskusjon eller forsvare sine synspunkter. Så selv om selektiv mutisme kan forsvinne uten behandling, er det ikke uvanlig at problemet kan utvikle seg til en større grad av sosial angst.

Karoline (26 år) har satt sammen en liten guide – slik at samtalen med en ungdom med selektiv mutisme blir en god opplevelse – for alle.

Snakk til personen som du ville ha blitt behandlet selv.
Ikke rop, vi har som regel ikke dårlig hørsel – vi hører utmerket.
Si til personen at du vet om situasjonen, og at det ikke er noe press om å prate på noen som helst måte.
Tull og tøys masse. Jeg elsker humor, og det får ofte personer med selektiv mutisme til faktisk å tørre å prate (Selv har jeg åpnet meg på det).
Ha kommunikasjon over mobilen. Sosiale medie-kanaler som Snapchat eller Messenger være til hjelp med å ha litt «dypere» samtaler.