Til foreldre med stille barn <3

Jeg er mamma til ei jente som fikk diagnosen selektiv mutisme i barnehagen. Hun var den stille jenta i barnehagen og gjennom hele skoleløpet. I dag er hun 22 år og er ikke den stille jenta lengre.

 

Mitt første råd til dere er å være tålmodig. Det vil ta tid. Noen ganger føles det som om en ikke kommer noen vei. Det meste føles  tungt og vanskelig. Ofte føles det som om det er et skritt fram og to tilbake.

Ikke la barnet få oppleve at dere i frustrasjon blir irriterte over at han/hun ikke snakker. Barnet er ofte veldig følsom. Det observerer og får med seg det som skjer. Min datter var ekspert på andres kroppsspråk. Unngå å snakk “over hodet” deres og ikke la andre gjøre det heller.

Åpenhet er et annet råd. Snakk med barnet. Fortell barnet at dere skjønner at det er vanskelig å prate. La barnet vite at dere ønsker å hjelpe . Jeg tror det er viktig at barnet får vite at det ikke er alene om å synes at det er vanskelig å prate. La han/hun vite at det er mange barn som har det på samme måte. De føler ofte at de er det eneste. Har dere et barn som ofte blir frustrert og sint hjemme, snakk med dem om det. Det er i perioder mye frustrasjon som skal ut av en anspent og sliten kropp.

 

Som mamma følte jeg skyld over at hun ikke klarte å prate. Jeg følte at andre trodde at det var min skyld,  og at jeg som mamma burde kunne fikse dette. Det var en vond følelse, som ble forsterket da jeg følte jeg ikke møtte forståelse hos andre. De var opptatt av “hvorfor snakker hun ikke” , og ikke “hva kan vi gjøre for å hjelpe”?

Vær så snill, ikke føl skyld.

 

Et annet råd er å trygge barnet i barnehage og skole. Det er veldig viktig at han/hun møter en barnehage/skolehverdag som er trygg og forutsigbar. Der opplevde jeg som mamma en veldig stor frustrasjon. Jeg opplevde at jeg og mitt barns problem ikke ble tatt  på alvor. De skjønte ikke hvor viktig tryggheten og forutsigbarheten var. De visste ingenting om selektiv mutisme og jeg følte ikke at de ønsket å lære heller.

Føler dere at barnet ikke føler seg trygg på skolen, ta kontakt med lærer. Det skal legges tilrette for barnets beste og det er trygghet og forutsigbarhet. Kommer det ukjente voksne inn som skal være sammen med barnet ditt i barnehage - /skolehverdagen,skal disse informeres. På denne måten slipper barnet å bruke tid på å grue seg over hva som skjer/kan skje.

 

Det er veldig lett å “snakke for barnet” når du ser at det stivner og ikke et ord kommer. Prøv å gi barnet mulighet til å riste/nikke med hodet ( ja/nei spørsmål). Da føler han/hun at de er med på samtalen. På sikt kan du si til barnet at det kan hviske ja eller nei.

Det er viktig å sette et mildt “press” på barnet, slik at det kan komme seg et bitte, lite skritt videre. Dette bidrar til å øke mestringsfølelsen. Det er viktig å snakke med barnet på forhånd og forklare hvorfor. Barnet må få være med å lage avtaler. Ta gjerne utgangspunkt i noe de ønsker/vil. 

Min datter elsket kakao med krem. Hver lørdag i en veldig lang periode, dro vi på café. På forhånd avtale vi hva hun skulle prøve på.

Til å begynne med bestilte jeg, mens hun stod ved siden av . Dette foregikk ei stund. Så spurte jeg henne foran cafemedarbeideren om hun ville ha kakao med krem. Til å begynne med fikk hun nikke, så kunne hun hviske ja. Tilslutt stod jeg ved siden av mens hun stille sa kakao med krem. Det var ikke alltid personen bak disken hørte, men hun hadde sagt det ☺

Det kan være lettere å forholde seg til fremmende, til de som ikke vet at barnet ikke snakker.
 

Belønningssystem kan i noen tilfeller virke positivt. Min datter var en ivrig samler på kosebamser.

På skolen ordnet jeg skole/hjem bok. I denne bestemte min datter hva som skulle skrives. Hver kveld skrev vi en setning eller to om hva hun hadde gjort i løpet av ettermiddagen . Dette leste lærer. Da var det lettere for læreren å spørre min datter om ting.

  • Til å begynne med var vi enige i at hun kunne bruke kroppsspråk. 

  • Neste steg ble at hun skulle svare ja/nei.

  • Og til slutt kanskje si et ord selv til svar.

  • Lærer ga min datter klistremerker i boka når hun hadde klart dette, og så samlet vi en del klistremerker til en liten kosebamse ( denne betalte hun selv i butikken).

De gangene hun ikke klarte dette, pratet om at det er helt greit og at vi prøver igjen.

Min datter og jeg brukte også mye tid på å få henne til å ringe på hos ei venninne.

Til å begynne med var jeg med, hun ringte på og slapp inn. Dette foregikk lenge. Til jeg gradvis gikk lengre og lengre ned i trappeoppgangen. Til slutt stod jeg helt nede, hørte at hun ringte på og ble sluppet inn. Foreldrene visste at det var vanskelig for min datter, så de sa bare hei og slapp henne inn.

 

Fokuset er mestringsfølelse. Dette er så viktig, da barnet ofte opplever en nederlagsfølelse, ved å ikke klare å snakke når det er forventet.

Blogginnlegget er skrevet av Ann-Kristin Haugen, mammaen til Marte

AKTUELT

  • Facebook Basic Black
  • Black Google+ Icon
  • Black Instagram Icon

KONTAKTINFORMASJON

 

Foreningen for selektiv mutisme

Styreleder Anne Klepsland Simonsen

Sødal Terrasse 13c, 4630 Kristiansand, Norge

 

E-post: selektivmutismenorge@gmail.com

 

Org.nr: 890 986 382 

Bankkonto: 1503 10 71159

VIPPS: 507180

Selektivmutisme.no kan ikke på noen måte gjøres ansvarlig for innholdet på eksterne nettsteder som er linket på eller til selektivmutisme.no sine nettsider. 

© 2019 Foreningen for selektiv mutisme