Tidlig innsats hjelper tause barn og unge
Det finnes ingen tydelig, selvsagt vei til hjelp for barn og unge med selektiv mutisme. Med det blir langsomt bedre. Tidlig innsats er helt avgjørende for å kunne komme tidlig til med hjelpetiltak.
Det er ofte slik at foreldre ikke er bekymret, fordi barnet prater som vanlig hjemme. Men dersom man får signaler fra barnehagen eller skolen om at barnet er taust, da skal man søke hjelp. Vår innstilling er at man selvsagt skal diagnostiseres for å få riktig hjelp. Diagnosen selektiv mutisme skal alltid stilles i spesialisthelsetjenesten for barn og unges psykiske helse (BUP). Fastlegen, skolelegen eller PP-tjenesten kan hjelpe til med henvisning til BUP. Samtidig som barnet er under utredning hos PPT og BUP er det viktig at barnehagen/skolen setter inn ulike hjelpetiltak.
Hvorfor er tidlig innsats så viktig?
Erfaring har vist at barn som har vært tause lenge og ikke får hjelp, de har større problemer med å komme ut av tausheten på egen hånd. Når barn utvikler språket sitt i form av ord og grammatikk, da øver de seg også på å bruke språket i ulike situasjoner som for eksempel å håndtere konflikter. Dersom man ikke øver på dette, da blir man mer og mer hemmet i evnen til å bruke språket. Er man 11 år og ikke har trent på dette, da er man «redskapsløs» i en konflikt. Snakkingen blir veldig praktisk, de kan svare på spørsmål, men ikke delta i en diskusjon.
Samarbeid mellom barnehage/skole og hjemmet er avgjørende
Behandlingsmodellen må bygge på samarbeid mellom hjem og barnehagen/skolen, gjerne med støtte fra BUP og PPT. Dersom man skal ha fremgang med disse barna, så må man behandle dem der de viser talefobi og det er nesten alltid i barnehagen og på skolen.
Erfaringsvis er det ikke så betydningsfull hvilken utdannelse den personen som utfører behandlingen har. Det viktigste er relasjonen denne har til barnet, og at personen som jobber med barnet i barnehagen eller skolen får god oppfølging av en fagperson.
En rød tråd i alle former for behandling og tiltak både for barn som er i risiko for å utvikle selektiv mutisme og for dem som har utviklet problemet, er bruk av defokusert kommunikasjon. En annen behandlingsmetode er en form for trappetrinns-metode, hvor en «nøkkelperson» bringes inn i en situasjon der barnet og en «snakkebro» snakker med hverandre i en «lekpreget» aktivitet.
