Støtteapparat og helsepersonell

​

Barn og unge med selektiv mutisme misforstås ofte, ikke bare blant folk flest, men av ansatte i barnehagen, av lærere på skolen og dessverre også av fagfolk i hjelpeapparatet, noe som fører til at altfor mange får tilfeldige hjelpetiltak – om de får hjelp i det hele tatt.

​

Det er ofte slik at foreldre ikke er bekymret, fordi barnet prater som vanlig hjemme. Men dersom man får signaler fra barnehagen eller skolen om at barnet er taust, da skal man søke hjelp. Vår innstilling er at man selvsagt skal diagnostiseres for å få riktig hjelp. ​

​

Hvordan hjelpe barn og unge med selektiv mutisme?​

Selektiv mutisme kan sies å være en arena- eller situasjonsspesifikk problematikk og derfor bør hjelpetiltakene skje der problemet forekommer; direkte i barnehagen og på skolen. Kontrollerte behandlingsstudier fra Norge (Ørbeck, Stein, Wentzel-Larsen, Langsrud, Kristensen, 2014) og internasjonalt (bl.a. Bergman, 2013) viser at gradvis eksponering av det som barnet frykter; nemlig å snakke, står helt sentralt i behandlingen av selektiv mutisme.
 

Suksesskriterium i behandling av tause barn og unge

Behandlingsmodell må bygge på samarbeid med barnehagen og skolen. Dersom man skal ha fremgang med disse barna, så må man behandle dem der de viser taleangst og det er nesten alltid i barnehagen og på skolen. Erfaringsvis er det ikke så betydningsfull hvilken utdannelse den personen som utfører behandlingen har. Det viktigste er relasjonen denne har til barnet, og at personen som jobber med barnet i barnehagen eller skolen får god oppfølging av en fagperson. 

​

Defokusert kommunikasjon

En rød tråd i alle former for behandling og tiltak både for barn som er i risiko for å utvikle selektiv mutisme og for dem som har utviklet problemet, er bruk av defokusert kommunikasjon. Defokusert kommunikasjon går ut på at man reduserer stressfaktorer i barnets eller den unges omgivelser og fjerner alle former for press og forventninger på det å snakke, og heller retter fokuset på noe utenom barnet eller ungdommen selv.
 

5 konkrete råd til behandler i møte med barn med selektiv mutisme

1. Si direkte til barnet at han/hun ikke er nødt til å snakke til deg når du møter det,
   det virker erfaringsmessig svært frigjørende.

2. Bruk «defokusert kommunikasjon», som betyr å ha «felles fokus utenfor barnet», som et grunnprinsipp:
   Sitt ved siden av barnet, samt still åpne og undrende fremfor direkte spørsmål.

3. Kontakten må reguleres, og kommunikasjonen tøyes i små trinn, slik at barnet ikke opplever press.

4. Humor kan virke avvæpnende:  Lek på en måte som innebærer tøysing og latter.

5. Den enkelte behandler må være avslappet og arbeide med å oppnå trygghet i forhold til barnets taushet. 

​

Ingen kompetanse lokalt?

I noen kommuner er hjelpetilbudet til barn og unge med selektiv mutisme helt fraværende både i PPT og BUP. Vår oppfordring er da: Ikke vent og se! Det finnes ingen tydelig, selvsagt vei til hjelp. Med det blir langsomt bedre. Tidlig innsats er helt avgjørende for å kunne komme tidlig til med hjelpetiltak.​

​

​