Selektiv mutisme i skolen

Tause barn og unge misforstås ofte, også av ansatte på skolen. Derfor har vi samlet informasjon, tips, strategier og andre nyttige ressurser som vil gjøre deg bedre rustet til å hjelpe barn med selektiv mutisme. Som pedagog kan du observere symptomer på selektiv mutisme i skolesammenheng, og du har derfor et unikt utgangspunkt for å hjelpe elever med selektiv mutisme. 

 «Vi kan ikke hjelpe henne når hun nekter å snakke med oss», «Hun kan hvis hun vil», «Om vi bare presser litt hver dag, må han jo si noe til slutt».  

Disse utsagnene er hentet fra pedagoger i barnehager og skoler med ansvar for barn og ungdom med selektiv mutisme. Utsagnene er ikke ondsinnede, men illustrerer godt hvor lite kunnskap det er om denne tilstanden.  Barn og unge med selektiv mutisme VIL snakke, men de klarer det ikke. De forstår ikke selv hvorfor ordene ikke kommer ut og de vet heller ikke hvordan de skal løse det når tausheten først har satt seg. 

Ikke vent og se! Snakk med foreldrene 

Det er stor variasjon i hvordan barn med selektiv mutisme kommuniserer og samhandler med andre. Dersom du mistenker at et barn kan ha selektiv mutisme er det viktig å snakke med foreldrene om dette. Har du mistanke om at et barn har har selektiv mutisme, les om tegn og risikotegn her. Tidlig innsats er helt avgjørende for å kunne komme tidlig til med hjelpetiltak. Her deler vi tips om hvordan skolen tar opp selektiv mutisme med foreldre

Hvordan kan jeg som ansatt i skole hjelpe et barn med selektiv mutisme?

• Det viktigste i møtet med tause barn er å gjøre dem trygge i fellesrom på skolen. Det finnes mye god kunnskap om hvordan pedagoger kan legge til rette for barn med selektiv mutisme. I denne artikkelen kan du lese om velprøvde pedagogiske tiltak og strategier som kan brukes i klasserommet.
  
  
• I tillegg til pedagogisk tilrettelegging vil mange tause barn også trenge hjelp utover det som skjer i klasserommet. Det vil være lurt av skolen å ha en dedikert person, såkalt hjelper, som er villig og i stand til å lære mer om selektiv mutisme og gode fremgangsmåter for å hjelpe. Det er veldig gunstig hvis hjelperen er en person som barnet kommuniserer verbalt med. I tillegg bør hjelperen ha mulighet til å treffes på ulike tidspunkter. I starten er det ofte nødvendig å kunne møtes på tomannshånd, og det kan være bedre å ha flere korte møter (f.eks. 15 minutter fire ganger i uken) i stedet for ett langt møte i uken. I denne artikkelen beskriver vi mulige hjelpetiltak på skolen, hvordan du kan sette passende mål for barnet og hvordan du prater med og gir respons til barnet. 
  
  
• Vi i Foreningen for selektiv mutisme anbefaler at skolen snakker om selektiv mutisme med klassen. Elever har ofte mange ting de lurer på, når de merker at en medelev ikke snakker. De kan for eksempel spørre læreren «Kan han snakke?» eller «Han snakker ikke til meg. Er det fordi han ikke liker meg?» Enkelte kvier seg for å ta opp dette temaet, fordi de føler det vil føre til uønsket oppmerksomhet rundt eleven med selektiv mutisme. Men det er veldig tydelig at det er en elev der som «ikke snakker», og ved å snakke om situasjonen på en informerende og objektiv måte kan skolen korrigere feilaktige forestillinger som elevene måtte ha. Å snakke om det kan også være med på å skape en klassekultur der eleven med selektiv mutisme føler seg trygg og kommer raskere i gang med å snakke. Alt etter hvilke preferanser eleven og familien har, og hvordan klassedynamikken er, kan det være best å ta opp temaet med hele klassen samlet eller å snakke med elever på tomannshånd. Her kan du lese om tips til hvordan snakke om selektiv mutisme med klassen.

​

Ta også gjerne med deg følgende råd på veien:

• Ikke føl at det er din oppgave å få barnet til å snakke. Og ikke ta tausheten personlig. Barnet vil, men tør ikke å snakke.
• La barnet få vite at du ikke kommer til å tvinge det til å snakke. Jobb gradvis og tålmodig. Skap trygghet og tillit.
• Når barnet begynner å snakke er det viktig at man ikke gjør noe stort nummer ut av det. Unngå å se direkte og lenge på barnet i begeistring når det snakker til deg.
• Dersom du «glemmer deg» og sier noe som gjør at barnet føler seg presset, er det viktig at du tar ansvaret selv for å unngå nederlagsfølelse hos barnet. Du kan for eksempel si: «Nå gikk vi litt for fort fram. Det var dumt av meg, vi prøver dette en annen gang».

Kilder: Utdanningsnytt.no, Heidi Omdal: Når barnet unngår å snakke, Universitetsforlaget og PP-Tjenestens Materiellservice: Veileder i arbeidet med selektiv mutisme hos barn og unge.