Teacher Discussing Her Lesson

Snakke om selektiv mutisme med klassen 

Tips til hvordan lærere kan snakke om selektiv mutisme med klassen, både gruppevis og enkeltvis. 

Derfor bør du snakke om det 

Elever har ofte mange ting de lurer på, når de merker at en medelev ikke snakker. De kan for eksempel spørre læreren «Kan han snakke?» eller «Han snakker ikke til meg. Er det fordi han ikke liker meg?» Enkelte kvier seg for å ta opp dette temaet, fordi de føler det vil føre til uønsket oppmerksomhet rundt eleven med selektiv mutisme.  Men det er veldig tydelig at det er en elev der som «ikke snakker», og ved å snakke om situasjonen på en informerende og objektiv måte kan skolen korrigere feilaktige forestillinger som elevene måtte ha. 

Å snakke om det kan også være med på å skape en klassekultur der eleven med selektiv mutisme føler seg trygg og kommer raskere i gang med å snakke. Alt etter hvilke preferanser eleven og familien har, og hvordan klassedynamikken er, kan det være best å ta opp temaet med hele klassen samlet eller å snakke med elever på tomannshånd. 

Å snakke med hele klassen samlet

​Før du går i gang med samtaler, må du få samtykke fra eleven og familien. I tillegg må du spørre eleven med selektiv mutisme om han eller hun vil være til stede under samtalene. Noen synes det er greit (og setter til og med pris på at læreren svarer på det klassen lurer på), mens andre synes det er ubehagelig med den ekstra oppmerksomheten. Hvis eleven ikke ønsker å være til stede, kan han eller hun for eksempel komme senere på skolen eller være sammen med en annen lærer imens. Det kan også være nyttig å involvere familien. Foreldrene til eleven med selektiv mutisme kan for eksempel lede eller bidra under samtalen. 

ressurser som kan være hjelpsomme i klasserommet: 

Forslag til aktiviteter i timen: 

  • La eleven/familien spille inn film hjemme der barnet snakker og viser frem huset sitt, leker, familiemedlemmer osv. 
  • La eleven/familien lede spill eller leker med ikke-verbal kommunikasjon for å øke medelevenes forståelse (f.eks. mimelek, adjektivfortellinger). Dette kan gjøres i små grupper eller med hele klassen, alt etter hva eleven er komfortabel med. 
  • La elevene diskutere frykt og hvordan frykt kan overvinnes. Historien om larven som blir sommerfugl er en fin måte å vise endring på. En ressurs i klasserommet kan være å fargelegge tegneark med sommerfugl og larven

Det er viktig at de andre i klassen skjønner at medeleven med selektiv mutisme er akkurat som dem på mange områder. Gruppesamtalen kan dreie seg om hobbyer, kjæledyr, favorittfotballag, TV-serier og så videre for å vise at selv om eleven ikke snakker på skolen, er han eller hun som alle andre! Noen barn med selektiv mutisme synes dessuten det er greit å vise klassen en video tatt opp hjemme, der de snakker helt åpent og fritt. På den måten kan klassen å bli kjent med eleven på et mye mer personlig vis, og det kan være en fin anledning for eleven med selektiv mutisme til å øve på å være modig på skolen. Hvis eleven ikke er helt moden for å bruke video, er et annet godt alternativ å vise bilder der eleven er hjemme og slapper av, leker med søsken, pusler med favoritthobbyen sin eller er på ferie med familien. 

Læreren vil sannsynligvis måtte komme med utfyllende opplysninger og svare på spørsmål. Her er noen viktige punkter du kan vurdere å ta med

  • Eleven kan snakke, og snakker, men på skolen er dette noe han eller hun synes er vanskelig nå. 
  • Ved å akseptere og inkludere kan klassen gjøre det enklere for klassekameraten deres å føle seg trygg. Klassen må passe på å inkludere eleven med selektiv mutisme i lek og gruppearbeid. 
  • Elevene må aldri prøve å presse eleven med selektiv mutisme til å snakke. 
  • Hvis eleven med selektiv mutisme snakker til en medelev eller foran klassen, er det viktig at de andre ikke gjør noe stort nummer av det. 
  • Det er viktig å gi eleven muligheter til å snakke og å være tålmodig hvis det tar litt tid for ham eller henne å svare. 
  • Ved å stille lukkede spørsmål kan eleven føle seg tryggere på å snakke (elevene må kanskje få litt veiledning i hvordan de skal bruke lukkede spørsmål). 

Som dere vet, er det noen som har flyskrekk, og andre er livredde for edderkopper. Vel, det er litt på samme måte for meg når jeg må snakke. Jeg har en slags fobi mot å snakke. Det føles som om jeg har en lyskaster rettet mot meg. Derfor prøver jeg å unngå situasjoner hvor jeg må snakke. 

Utdrag fra boken: Hva kan jeg fortelle deg om selektiv mutisme? av Maggie Johnson og Alison Wintgens.

Siden mange elever aldri har truffet noen som «ikke snakker på skolen», forstår de kanskje ikke at det er engstelse og angst som gjør at eleven  ikke snakker. Derfor bør du kanskje snakke med dem om andre typer angst som også kan forekomme blant elever. Mange kan huske hvordan det var første gang de skulle holde en presentasjon for klassen, da de skulle ha en stor prøve, eller hvordan det var å finne nye venner på starten av skoleåret. De husker kanskje at de ba foreldrene sine om å få bli hjemme, eller at de hadde vondt i magen fordi de var så nervøse. Medeleven med selektiv mutisme har de samme sommerfuglene i magen, har den samme høye pulsen og de samme nervøse tankene når andre stiller ham eller henne spørsmål. Ved å trekke en parallell mellom selektiv mutisme og andre typer bekymringer og angst blir det enklere for klassen å sette seg inn i hvordan eleven med selektiv mutisme har det. 

Individuelle samtaler

Det finnes situasjoner der en gruppesamtale ikke egner seg, som for eksempel: 

  • Eleven med selektiv mutisme eller foreldrene / de foresatte føler seg ikke komfortable med en gruppesamtale. 
  • En elev eller en gruppe elever er i overkant «hjelpsomme». 
  • Eleven med selektiv mutisme blir stygt behandlet eller mobbet. 

Noen velmenende elever viser gjerne «unnsettende atferd» ved å snakke på vegne av eleven med selektiv mutisme, gjette seg til hva han eller hun tenker, og/eller hjelpe eleven på andre måter (f.eks. ved å pakke sekken hans eller hennes på slutten av dagen). Hvis du opplever dette, må du snakke med elevene det gjelder om hva som er til hjelp, og hva som ikke er det.

Du kan si noe sånt som «Jeg ser at du prøver å hjelpe ved å svare for Kjetil. Han er sikkert kjempeglad for at du prøver å være en god venn. Men siden han kan snakke, er det viktig at han får mulighet til å snakke selv. På den måten blir det enklere for ham å føle seg modigere på skolen.» 

Hvis på den annen side en medelev er stygg mot en elev med selektiv mutisme, er det viktig at pedagoger trår til. Selv om dette heldigvis ikke skjer ofte, er det viktig å gripe inn ettersom eleven med selektiv mutisme sannsynligvis ikke er i stand til å forsvare seg eller be om hjelp fra læreren. Pedagoger kan bidra til å forebygge slike situasjoner ved å finne en «venn» til eleven med selektiv mutisme, en som er vennlig og omtenksom, og som kan bidra til dempe negativ atferd. Hvis eleven er fullstendig ikke-verbal, kan vennen melde fra hvis eleven med selektiv mutisme blir stygt behandlet når læreren er borte. Det kan også være lurt om læreren og eleven med selektiv mutisme blir enige om et ikke-verbalt tegn som viser at han eller hun trenger hjelp. 

Selv om barn med selektiv mutisme ikke blir stygt behandlet eller mobbet, kan de føle seg plaget av klassekamerater på andre måter. Klassekameratene kan for eksempel trenge seg for tett innpå eller tvinge eleven med selektiv mutisme til å bli med på leker han ikke foretrekker. Alt etter hvilke mål det er satt for eleven med selektiv mutisme, og hvor trygg eleven føler seg, kan du hjelpe ham eller henne med å lage et manus for hva eleven kan si for å håndtere situasjonen selv. Be for eksempel eleven si «Kan vi ikke leke noe annet i dag?», eller du kan spørre «Vil du leke denne leken i dag, eller noe annet?», slik at det blir lettere for ham å si fra. 

Similar Posts