Selektiv mutisme på 1-2-3

Som dere vet, er det noen som har flyskrekk, og andre er livredde for edderkopper. Vel, det er litt på samme måte for meg når jeg må snakke. Jeg har en slags fobi mot å snakke. Det føles som om jeg har en lyskaster rettet mot meg. Derfor prøver jeg å unngå situasjoner hvor jeg må snakke.
Utdrag fra boken: Hva kan jeg fortelle deg om selektiv mutisme? av Maggie Johnson og Alison Wintgens.

Snakker hjemme, tause ute

Barn og unge med selektiv mutisme er konsekvent tause i enkelte sosiale situasjoner eller overfor bestemte personer, til tross for at de kan snakke. De fleste med selektiv mutisme snakker fritt hjemme, men er tause i barnehagen eller på skolen.

Noen kommuniserer litt, andre ikke

Noen er sosialt aktive og bruker for eksempel ansiktsuttrykk eller håndbevegelser for å kommunisere. Andre er mer tilbaketrukket og kommuniserer ikke i det hele tatt. Enkelte barn med selektiv mutisme kan også være litt umodne for alderen og streve med læring i skolen.

Én prosent har selektiv mutisme

Vi finner selektiv mutisme hos litt under 1 prosent av barnebefolkningen, helt ned til 2-3 års alderen. Foreldrene beskriver ofte at barnet alltid har vært sjenert i sosiale situasjoner, men at tausheten begynte i barnehagen eller på skolen.

Litt vanligere hos jenter

Det er litt flere jenter enn gutter som utvikler selektiv mutisme. Tilstanden opptrer også litt hyppigere hos barn og unge med to- eller flerspråklig bakgrunn. Tausheten i bestemte situasjoner er ikke noe disse barna velger selv. De vil gjerne begynne å snakke, men får det ikke til.

Et uttrykk for sosial angst/fobi mot å snakke

Selektiv mutisme forstås av mange som et uttrykk for stor grad av sosial angst eller fobi mot å snakke hos barnet eller den unge. For noen kan tilstanden også kobles til ulike grader av utviklingsforsinkelser eller –forstyrrelser.

Tips til hvordan møte et barn med selektiv mutisme

Tenk at du som voksen har et ansvar for at barnet skal synes kontakten med deg er morsom, positiv og noe å se frem til. Det gjør man enkleste med ikke å stille verbale krav til barnet. Unngå å forhøre barnet, noe vi voksne gjerne gjør. Vi stiller så mange spørsmål til barn, noe vi aldri ville gjort til en voksen.
Fortell historier i stedet for å spørre en hel del. Finn på aktiviteter der man ikke trenger å prate. Dersom barnet sitter og ser film når dere møtes, sett deg ved siden av og se sammen med barnet. Eller ta frem en bok og si at nå skal jeg lese for deg. Å spille bildelotto går også utmerket uten å prate. Når barnet føler at det ikke finnes noen krav, da kan det være at barnet tør å snakke.
Ikke føl at det er din oppgave å få barnet til å snakke. Og ikke ta tausheten personlig. Dette siste rådet er kanskje det såreste for nære familiemedlemmer og venner. Barnet vil, men tør ikke å snakke.