Pedagogisk tilrettelegging i barnehagen eller i klasserommet

Det finnes mye god kunnskap om hvordan pedagoger kan legge til rette for barn med selektiv mutisme. Nedenfor ser du noen velprøvde pedagogiske tiltak og strategier som kan brukes i barnehagen eller i klasserommet:

Legg kommunikasjonen på barnets eget nivå

Bruk defokusert kommunikasjon for å skape en komfortabel atmosfære rundt barnet og en samtaleform som barnet mestrer. Men husk å ikke gjøre det for komfortabelt! Ligg et ledd foran barnet, så det har noe å strekke seg etter når det opplever trygghet i miljøet. 

Barna trenger også en enkel måte å si fra på, for eksempel om de trenger hjelp til noe, når de må på do, eller når de er tørste eller sultne. La dem vise et tegn eller bruke lapper om det trengs. Noen foretrekker å kommunisere gjennom en venn de er trygg på, noe som også må aksepteres.

Med de yngste barna kan du snakke og stille spørsmål til dem via dukker, bamser eller andre figurer, for å se om det er lettere for barnet å gi respons på den måten. Med de eldste elevene i skolen kan du bruke en PC, en mobil eller en lydopptaker – både til generell kommunikasjon, eller når faglig arbeid, presentasjoner eller prøver skal leveres.
 

Sørg for at barnet har en fast voksenkontakt

Forutsigbarhet og trygghet er viktige elementer i en god hverdag for barn med selektiv mutisme. En fast voksenkontakt som kjenner og forstår barnet er derfor nødvendig for å skape et miljø som gir muligheter for god utvikling.

Samtidig er det viktig å utvide relasjonene til barnet og trekke bort hjelpen når barnet mestrer selv. Unngå overavhengighet av enkeltpersoner i miljøet.

 

Lag faste rutiner og si fra om endringer

Barn med selektiv mutisme er ofte sårbare for endringer eller plutselige nye situasjoner. Legg opp til gode, faste rutiner og bruk tid på å forberede barnet godt på nye situasjoner, aktiviteter og hendelser – for eksempel når det er overgang fra innelek til utelek, bytte av rom eller aktiviteter, når det kommer nye vikarer, eller det skal være reiser eller utflukter.

En visuell dagsplan med klokkeslett og bilder over det som skal skje i løpet av dagen og uka kan gi barna en følelse av kontroll. Barn som har stor frykt inni seg vil kanskje ikke få med seg alt som blir sagt i plenum og trenger å få det presentert i små doser om gangen under trygge forhold. 

 

Tilpass krav og forventninger til barnets mestringsnivå

Reduser situasjoner som skaper engstelse hos barnet ved å tilpasse krav og forventninger i forhold til barnets kognitive ferdigheter. Vær tålmodig og unngå press.

 

La barnet møte andre i små grupper

Et barn som gruer seg for å snakke, vil neppe ta ordet i et fullt klasserom eller samlingsstunder der alle er til stede. Lag derfor små grupper for lek, spill eller arbeidsoppgaver til faste tider. I en slik setting er det lettere å føle seg trygg, noe som gjør det mindre skummelt å våge og si noe.

Barnehage/skole og hjem må samarbeide tett, slik at de også kobler barnet sammen med positive andre barn på fritiden og hjelper det inn i fritidsaktiviteter. Dette forebygger ensomhet og isolasjon i ungdomsalderen. Å bli god i noe utenom skolen og ha andre interesser gir barnet et nettverk å spille på seinere. 

 

Fokuser på sosial lek og samhandling

Oppmuntre barnet til sosial lek og samhandling med sine jevnaldrende. Vær en rollemodell og forklar eller vis barnet hvordan leken, aktiviteten eller oppgaven kan gjøres.

 

Legg opp til aktiviteter som ikke nødvendigvis krever verbale svar, som alle barn i gruppen eller i klassen kan delta i. Det kan være ord/bilde-oppgaver, leker, sang- og bevegelsesleker, peke på kartet, eller gjøre oppgaver på tavlen.

 

Bruk gjerne humor og husk å tulle og spøke med barna, samtidig som du viser at det er helt ok å si noe som er dumt eller feil. Slike situasjoner kan bidra til at barnet eller den unge kan «glemme seg» litt og kanskje sier noe spontant.

 

Dersom tausheten hos et barn blir et stort tema blant de andre barna, bør de få en nyttig forklaring. Den kan for eksempel være slik: «Det er riktig at han/hun ikke snakker så mye, men han/hun kan snakke – og det er mye lettere å gjøre det her hvis vi andre ikke maser om det eller erter. Det beste er om vi tar han/hun med på leken selv om han/hun ikke sier noe, eller ikke alltid svarer når vi spør. La oss finne en fin måte å gjøre dette på!».

Kilder: Heidi Omdal: Når barnet unngår å snakke, Universitetsforlaget og PP-Tjenestens Materiellservice: Veileder i arbeidet med selektiv mutisme hos barn og unge.

Les også

AKTUELT

  • Facebook Basic Black
  • Black Google+ Icon
  • Black Instagram Icon

KONTAKTINFORMASJON

 

Foreningen for selektiv mutisme

Styreleder Anne Klepsland Simonsen

Sødal Terrasse 13c, 4630 Kristiansand, Norge

 

E-post: selektivmutismenorge@gmail.com

 

Org.nr: 890 986 382 

Bankkonto: 1503 10 71159

VIPPS: 507180

Selektivmutisme.no kan ikke på noen måte gjøres ansvarlig for innholdet på eksterne nettsteder som er linket på eller til selektivmutisme.no sine nettsider. 

© 2019 Foreningen for selektiv mutisme