Ofte stilte spørsmål

Selektiv mutisme er en tilstand der barn og unge konsekvent ikke snakker i visse sammenhenger. Barn i denne tilstanden kan snakke og snakker i noen situasjoner, men er tause i andre situasjoner. Adferden er konsekvent og vedvarer over tid. Barna har som regel normal språkutvikling og snakker der de føler seg trygge og avslappet, for eksempel i familien. Selektiv mutisme er en angstlidelse som ofte blir oppdaget hos barn i 3–5 års alderen, i forbindelse med overgangen til barnehage eller skole. Mange av barna med selektiv mutisme lider også av sosial angst. Internasjonalt har i underkant av én prosent av barnebefolkningen selektiv mutisme. Tilstanden har en liten overvekt hos jentebarn og barn med flerspråklig bakgrunn.

Selektiv mutisme (SM) beskriver barn og unge som er tause i spesifikke sosiale situasjoner eller ovenfor bestemte personer, selv om de har språk og bruker språket i andre situasjoner. Barna er oftest tause i barnehagen/på skolen, mens de snakker med sin nærmeste familie i hjemmet. Selektiv mutisme er relatert til sosial angst. Diagnosen selektiv mutisme skal alltid stilles i spesialisthelsetjenesten for barn og unges psykiske helse (BUP).

Et faresignal er at barnet prater hjemme, men er helt tause i barnehagen eller skolen. Det andre er at barnet er taust lenge. Et sjenert barn er taust i starten, men begynner så smått å prate når det føler seg trygt. Dersom barnet er fornøyd og trygt i barnehagen, men ikke klarer å si ord – da kan det være selektiv mutisme.

Selektiv mutisme forekommer hos litt under én prosent av barnebefolkningen og kan sees helt ned i 2-3 års alder. Det er ofte slik at foreldre ikke er bekymret, fordi barnet prater som vanlig hjemme. Men dersom man får signaler fra barnehagen eller skolen om at barnet er taust, da skal man søke hjelp. Tidlig innsats er helt avgjørende for å kunne komme tidlig til med hjelpetiltak. Dessverre er det slik at mange reagerer og kjenner uro, men venter med å søke hjelp. Forskning viser at går man inn og begynner å jobbe med barn allerede i førskolealderen er sjansene store for å lykkes med behandlingen.

Det er ofte slik at foreldre ikke er bekymret, fordi barnet prater som vanlig hjemme. Men dersom man får signaler fra barnehagen eller skolen om at barnet er taust, da skal man søke hjelp. Vår innstilling er at man selvsagt skal diagnostiseres for å få riktig hjelp.

Nyere kunnskap viser at selektiv mutisme er knyttet til et underliggende problem, og kan forstås som et uttrykk for stort sosial angst. Det finnes per i dag ingen «gullstandard» for behandling, men «atferdsterapeutiske tiltak» er det som anbefales i oversiktsartikler. – Den vanligste metoden er en form for trappetrinns-metode, hvor en «nøkkelperson» bringes inn i en situasjon der barnet og en av foreldrene snakker med hverandre i en lekpreget aktivitet. Når barnet har begynt å snakke til nøkkelpersonen, brukes samme prosedyre overfor andre personer og i andre situasjoner. Denne metoden krever godt trente veiledere, sier Beate Ørbeck ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse

- Noen enkle råd er å tenke på at du som voksen har et ansvar for at barnet skal synes kontakten med deg er morsom, positiv og noe å se frem til. Det gjør man enkleste med ikke å stille verbale krav til barnet. Unngå å forhøre barnet, noe vi voksne gjerne gjør. Vi stiller så mange spørsmål til barn, noe vi aldri ville gjort til en voksen. - Fortell historier i stedet for å spørre en hel del. Finn på aktiviteter der man ikke trenger å prate. Dersom barnet sitter og ser film når dere møtes, sett deg ved siden av og se sammen med barnet. Eller ta frem en bok og si at nå skal jeg lese for deg. Å spille bildelotto går også utmerket uten å prate. Når barnet føler at det ikke finnes noen krav, da kan det være at barnet tør å snakke. Tenk at du er barnets venn.

Her må man virkelig skille mellom å ikke ville prate og å ikke kunne. Barn med selektiv mutisme ønsker ingenting annet enn å kunne prate, men de kan ikke. Å true og presse gjør det bare enda verre. Da vil barnet føle seg mislykket og barnet vil heller ikke få den isen som du lovte barnet dersom det sa noe. Tausheten er virkelig ikke på trass eller viljestyrt. Mange av disse barna får dessuten mer angst når de virkelig ønsker å prate med noen. Vi voksne tenker kanskje ikke på det, men det stilles utrolige krav for å kunne inngå et vennskap. Det finnes jo alltid en risiko for å bli avvist.

Mange berørte av selektiv mutisme er eksperter på å google etter svar. Vi har laget en oversikt over relevante weblenker og bøker som kan være nyttige å lese.