-Det er avgjørende at barn får hjelp i rett tid
Logoped Carina Engström er en av Sveriges ledende eksperter på selektiv mutisme forteller i denne artikkelen hvorfor det er så viktig at barn med diagnosen får hjelp i rett tid.
- Hva er selektiv mutisme?
– Vi bruker ordet talefobi til hverdags. Selektiv mutisme er diagnosen. Det er altså barn som kan prate, men som ikke klarer å prate fordi de redde. Det er ingen forskjell fra å være redd for høyder. Det finnes kanskje ikke noe mer du vil enn å hoppe fra det høyeste stupebrettet, med du får det ikke til fordi du er for redd.
- Hvor kjent er diagnosen?
– For fem år siden var diagnosen i prinsippet helt ukjent blant helsesøstre, i samfunnet og i skolen. Vi som jobber med barn, slik som BUP og logopeder, vi er kjent med at denne diagnosen finnes. Det er ingen ny diagnose egentlig, men tidligere har man ikke visst hvordan man skal behandle disse barna.
- Cirka 1 av 100 barn rammes. Hvorfor er det ikke mer fokus på denne diagnosen?
– Jeg tror at en faktor er at det er utydelig hvem som har oppdraget med å behandle disse barna. Det finnes tydelige strukturer for barn som har dysleksi, autisme og så videre, men det mangler når det gjelder selektiv mutisme. Møter man en psykolog som kjenner til diagnosen og kjenner seg bekvem med å behandle den, ja da får man behandling. Møter man en logoped som har kunnskap om selektiv mutisme, ja da er det der du får hjelp. Det finnes ingen tydelig, selvsagt vei til hjelp. Med det blir langsomt bedre.
- Hvordan behandler man selektiv mutisme?
– Vi har en tydelig behandlingsmodell som bygger på samarbeid med barnehagen og skolen. Dersom man skal ha fremgang med disse barna, så må man behandle dem der de viser taleangst og det er nesten alltid i barnehagen og på skolen.
– Det er ikke så betydningsfull hvilken utdannelse den personen som utfører behandlingen har. Det viktigste er relasjonen denne har til barnet, og at personen som jobber med barnet i barnehagen eller skolen får god oppfølging av en logoped og en spesialist.
- Hvordan ser fremtiden ut for barn med selektiv mutisme?
– Erfaring har vist at barn som har vært tause lenge og ikke får hjelp, de har større problemer med å komme ut av tausheten på egen hånd. Når barn utvikler språket sitt i form av ord og grammatikk, da øver de seg også på å bruke språket i ulike situasjoner som for eksempel å håndtere konflikter. Dersom man ikke øver på dette, da blir man mer og mer hemmet i evnen til å bruke språket. Er man 11 år og ikke har trent på dette, da er man «redskapsløs» i en konflikt. Snakkingen blir veldig praktisk, de kan svare på spørsmål, men ikke delta i en diskusjon.
- Hvor gamle er barna når man oppdager selektiv mutisme?
– Vi gjorde en oppfølging på 70 barn vi har behandlet. 90 prosent av foreldrene oppgav at de hadde notert at barna deres var tause allerede i 3-4 årsalderen. Men flertallet av henvisningene kom da barnet allerede var begynt på skolen. Så dessverre er det slik at man reagerer og kjenner uro, men venter med å søke hjelp. Men vi vet at går man inn og begynner å jobbe med barn allerede i førskolealderen er sjansene store for å lykkes med behandlingen.
- Hvordan vet man at det er selektiv mutisme et barn har, og ikke sjenanse?
– Et faresignal er at barnet prater hjemme, men er helt tause i barnehagen eller skolen. Det andre er at barnet er taust lenge. Et sjenert barn er taust i starten, men begynner så smått å prate når det føler seg trygt. Dersom barnet er fornøyd og trygt i barnehagen, men ikke klarer å si ord – da kan det være selektiv mutisme.
- Hva skal man gjøre der som mistenker at barnet ditt har selektiv mutisme?
– Det er ofte slik at foreldre ikke er bekymret, fordi barnet prater som vanlig hjemme. Men dersom man får signaler fra barnehagen eller skolen om at barnet er taust, da skal man søke hjelp. Vår innstilling er at man selvsagt skal diagnostiseres for å få riktig hjelp.
- Som foreldre eller pårørende, skal man forsøke å presse barnet til å prate?
– Her må man virkelig skille mellom å ikke ville prate og å ikke kunne. Disse barna ønsker ingenting annet enn å kunne prate, men de kan ikke. Å true og presse gjør det bare enda verre. Da vil barnet føle seg mislykket og barnet vil heller ikke få den isen som du lovte barnet dersom det sa noe.
– Tausheten er virkelig ikke på trass eller viljestyrt. Mange av disse barna får dessuten mer angst når de virkelig ønsker å prate med noen. Vi voksne tenker kanskje ikke på det, men det stilles utrolige krav for å kunne inngå et vennskap. Det finnes jo alltid en risiko for å bli avvist.
- Hva skal jeg gjøre dersom jeg møter et barn med selektiv mutisme?
– Noen enkle råd er å tenke på at du som voksen har et ansvar for at barnet skal synes kontakten med deg er morsom, positiv og noe å se frem til. Det gjør man enkleste med ikke å stille verbale krav til barnet. Unngå å forhøre barnet, noe vi voksne gjerne gjør. Vi stiller så mange spørsmål til barn, noe vi aldri ville gjort til en voksen.
– Fortell historier i stedet for å spørre en hel del. Finn på aktiviteter der man ikke trenger å prate. Dersom barnet sitter og ser film når dere møtes, sett deg ved siden av og se sammen med barnet. Eller ta frem en bok og si at nå skal jeg lese for deg. Å spille bildelotto går også utmerket uten å prate. Når barnet føler at det ikke finnes noen krav, da kan det være at barnet tør å snakke. Tenk at du er barnets venn, ikke lærer.
Dette er en fritt oversatt artikkel fra www.kit.se.
