Tips til deg som jobber med tause barn og ungdom
Barn og unge med selektiv mutisme VIL snakke, men de klarer det ikke. De forstår ikke selv hvorfor ordene ikke kommer ut og de vet heller ikke hvordan de skal løse det når tausheten først har satt seg. Her har vi samlet noen tips til hvordan du kan hjelpe.
HUSK AT INGEN ER TAUS MED VILJE: Aller først: Husk at barn og unge med selektiv mutisme ikke er tause med vilje. Dette er en viktig innsikt for alle som vil bidra med tiltak. Dersom et barn opplever for stort press til å si noe, eller at selve tausheten får for mye fokus, kan angsten for å snakke bli verre. Gi heller støtte og oppmuntring til å bruke alternative måter å kommunisere på, som tegn eller mimikk.
BRUK TID PÅ NYE STEDER: Et trygt og forutsigbart miljø betyr mye for barn og unge med selektiv mutisme. Når barnet skal begynne i barnehagen eller på skolen, kan det være nyttig å bruke lengre tid på innkjøringen – og gjerne besøke barnehagen eller skolen utenom åpningstid, slik at barnet blir bedre kjent med omgivelsene.
IKKE FORVENT FOR MYE, FOR TIDLIG: Siden selektiv mutisme er knyttet til sosial angst, vil mange av disse barna engste seg for å gjøre nye ting og treffe nye mennesker. Når du som voksen tilpasser krav og forventninger til barnets modenhet og ferdighetsnivå, blir det lettere for barnet å våge seg utpå og etterhvert delta i flere sosiale situasjoner.
TA ANSVAR NÅR DET LÅSER SEG: Forutsigbarhet og det å gjøre nye ting i små skritt bidrar til å dempe angsten. Likevel kan det være lett å gå for fort fram eller glemme å gi klar informasjon på forhånd, slik at barnet opplever press. Det kan ofte gjøre angsten verre. Da er det viktig at den voksne tar ansvaret på en tydelig måte, så barnet unngår å føle det som et nederlag: «Nå gikk vi litt for fort frem. Det var dumt av meg. Vi prøver heller dette en annen gang!».
DEL FRUSTRASJONER: Det å bli møtt med taushet når en snakker til noen, er vanskelig å takle. Det kan lett skape frustrasjon og tanker om at barnet er taust med vilje, noe som igjen kan føre til en slags maktkamp der den voksne – bevisst eller ubevisst – forsøker å presse barnet til å snakke, eller ignorerer barnet helt. Alle som samarbeider rundt barn med selektiv mutisme, bør snakke om disse reaksjonene – for å forstå og alminneliggjøre dem.
Det er viktig at fagpersoner som arbeider med tause barn drøfter slike dilemmaer med andre fagpersoner, for eksempel i PPT eller BUP. Vi anbefaler også berørte familier å søke fellesskap i Foreningen for selektiv mutisme for å møte andre som vet hva det betyr å leve i selektiv mutisme.