Er barnet frustrert og sint hjemme? Her gir Marte tips til hvordan håndtere det! 


Da jeg var yngre og hadde selektiv mutisme, brukte jeg mange kvelder før skole neste dag på å rope, skrike, gråte og få ut all frustrasjon. Mamma gav meg aldri følelsen av å være umulig eller slitsom på grunn av det som kroppen min kjente på i bakgrunn av dager uten prat på skolen, dager uten å kunne være seg selv .

Hvorfor frustrert hjemme?

Grunnen til at unger med selektiv mutisme ofte får et temperament når de kommer hjem fra skolen eller generelt sett bare er hjemme er fordi det faktisk er et sted de kan slappe av. Et sted de føler seg trygge og endelig kan være seg selv. Samtidig er de på et stadium der de desperat må la frustrasjonen komme ut - fordi å være et barn med selektiv mutisme er så slitsomt både fysisk og psykisk og det må finnes en plass man kan bli kvitt litt av det man går med dagen lang rundt i hodet, og i kroppen. Alle ting man ikke får sagt, vært med på, ment, vist… Jeg husker fortsatt hvordan det føltes, hvor slitsomt det var å holde alle ord, følelser og bevegelser inne, gjemt bort, for en hel dag - for så å føle meg helt ute av kontroll når jeg kom hjem til et trygt sted. En eller annen plass måtte kroppen min slippe taket og la det komme ut fordi det er uutholdelig for hvem som helst å holde så mye av deg selv gjemt i så lang tid, hver dag.

Hva kan du gjøre?
Uansett hva som foregår, hvordan de slipper ut sin frustrasjon - så tror jeg at det viktigste er å prate med barnet. La de rope og skrike hvis det er det de trenger akkurat der og da, men fortsatt vær ved barnets side når de roer seg ned og prat med de. Prøv å spør hvorfor de reagerer slik de gjør, vet de hvorfor? Ikke få de til å føle seg dårlig for det, vær støttende og vis at du forstår. Tenk på all den energien de bruker på skolen eller i barnehagen bare for å kunne være der, være tilstede, det er veldig vanskelig for et ungt menneskesinn å gå gjennom alt dette - alle følelsene og frustrasjonen blir stengt inne og bygd opp - helt til de er tilbake i det trygge og ikke har noe annet valg enn å slippe alt ut bare for å være i stand til å starte på nytt neste dag. Jeg tror alle og enhver hadde kommet hjem frustrert og full av følelser hadde de måtte gått i gjennom dette dag etter dag.

Åpne opp om følelser

Jeg synes dere skal prøve å få barnet til å sette ord på følelsene sine, fortsette å være der for dem, vis deg at du bryr deg. Noen ganger føles det nok ikke ut som om det du sier hjelper - jeg husker at mamma noen ganger kunne si at det kom til å ordne seg, men da skrek jeg tilbake og trodde ingenting på det. Men litt etter litt sier det stopp og når ropingen slutter og mamma fortsatt var der, føltes det bedre - og jeg kunne avslutte kvelden med litt mer håp for neste dag. Hun ga seg ikke når hun sa at det kom til å bli bedre, når hun fortalte at vi bare måtte jobbe mot dit vi ville og at det ikke gjorde noe om jeg ikke klarte å svare, men kanskje klarte å nikke? Hvis ikke klarte jeg det neste gang - og det kom til å gå bra uansett. Hun var jo der, alltid. Jeg var alltid utrolig hard mot meg selv fra starten av fordi jeg ville så gjerne, men opp igjennom livet mitt har mamma alltid vært den personen som ser når det har blitt for mye for meg, og hun minner meg på at det går bra - jeg må være litt snillere med meg selv og se hvor langt jeg har kommet, jeg må huske at ting tar tid - og det gjør hun fortsatt i dag.

 

Vær forståelsesfull og tålmodig, og prat sammen, få barnet til å åpne mer opp om følelser. Det er viktig.

Denne teksten er skrevet av styremedlem Marte Fredriksen i Foreningen for selektiv mutisme. Hun har selv hatt selektiv mutisme i oppveksten.

 

Les også: Til foreldre med stille barn

Tips til hvordan møte et barn med selektiv mutisme

  1. Tenk at du som voksen har et ansvar for at barnet skal synes kontakten med deg er morsom, positiv og noe å se frem til. Det gjør man enkleste med ikke å stille verbale krav til barnet. Unngå å forhøre barnet, noe vi voksne gjerne gjør. Vi stiller så mange spørsmål til barn, noe vi aldri ville gjort til en voksen.
     

  2. Fortell historier i stedet for å spørre en hel del. Finn på aktiviteter der man ikke trenger å prate. Dersom barnet sitter og ser film når dere møtes, sett deg ved siden av og se sammen med barnet. Eller ta frem en bok og si at nå skal jeg lese for deg. Å spille bildelotto går også utmerket uten å prate. Når barnet føler at det ikke finnes noen krav, da kan det være at barnet tør å snakke. 
     

  3. Ikke føl at det er din oppgave å få barnet til å snakke. Og ikke ta tausheten personlig. Dette siste rådet er kanskje det såreste for nære familiemedlemmer og venner. Barnet vil, men tør ikke å snakke.

AKTUELT

  • Facebook Basic Black
  • Black Google+ Icon
  • Black Instagram Icon

KONTAKTINFORMASJON

 

Foreningen for selektiv mutisme

Styreleder Anne Klepsland Simonsen

Sødal Terrasse 13c, 4630 Kristiansand, Norge

 

E-post: selektivmutismenorge@gmail.com

 

Org.nr: 890 986 382 

Bankkonto: 1503 10 71159

VIPPS: 507180

Selektivmutisme.no kan ikke på noen måte gjøres ansvarlig for innholdet på eksterne nettsteder som er linket på eller til selektivmutisme.no sine nettsider. 

© 2019 Foreningen for selektiv mutisme