Forslag til hjelpetiltak fra skolen

I denne artikkelen beskriver vi mulige hjelpetiltak, hvordan skolen kan sette passende mål for barnet og hvordan skolen prater med og gir respons til barnet. 

Finn riktig person til å utføre hjelpetiltakene

Personen som skal utføre tiltakene, hjelperen, avhenger av barnets alder, symptomer og eventuelle rettigheter og andre hensyn. Hjelperen kan for eksempel være barne- og ungdomsarbeider, sosialarbeider, lærer, helsesykepleier eller hjelpelærer. Selv om kontaktlærer spiller en viktig rolle i hjelpetiltaksplanen, er det ikke sikkert han eller hun er best egnet til rollen som hjelper. Grunnen er at eleven med selektiv mutisme kan kreve mye mer oppmerksomhet og hjelp enn det læreren kan gi og samtidig dekke behovene til resten av klassen. Enkelte pedagoger har kanskje jobbet med elever med selektiv mutisme før, men de fleste har det ikke. Derfor er det viktig å velge en hjelper som er villig og i stand til å lære mer om selektiv mutisme og gode fremgangsmåter. Det er veldig gunstig hvis hjelperen er en person som barnet kommuniserer verbalt med. I tillegg bør hjelperen ha mulighet til å treffes på ulike tidspunkter. I starten er det ofte nødvendig å kunne møtes på tomannshånd, og det kan være bedre å ha flere korte møter (f.eks. 15 minutter fire ganger i uken) i stedet for ett langt møte i uken.

Gjennomføring av hjelpetiltakene

Når du skal hjelpe et barn med selektiv mutisme i skolesammenheng, er det nødvendig å få barnet til gå utenfor kjente og trygge rammer. Første trinn er derfor å etablere god kontakt med barnet og forklare hvorfor du ber ham eller henne om å gjøre ting som oppleves vanskelig. Når du treffer barnet for første gang, må du la han eller henne bli kjent med deg uten at du legger press på barnet om å begynne snakke. Det betyr at du må unngå å stille spørsmål, noe som er vanskelig, men fullt mulig. I stedet for teoretiske oppgaver må du velge aktiviteter som barnet synes er gøy. Du kan hjelpe barnet med å forberede seg på øvelser ved å fortelle at de fleste oppgaver blir enklere jo mer du øver. Dette stemmer for de aller fleste teoretiske ferdigheter.

Eleven driver kanskje med idrett eller annen aktivitet etter skoletid og husker kanskje de første treningene, da det var mye nytt å sette seg inn i. Nå har h*n antakelig lært seg noen ganske avanserte ferdigheter! Å være modig på skolen er mye det samme. Det kan være vanskelig i starten, men med øvelse blir det enklere. Med litt eldre barn og ungdommer kan det være lurt å forklare litt hvordan angst påvirker hjernen, og hvordan vi ved øvelse kan trene opp hjernen til å reagere annerledes i situasjoner som skaper angst. Du kan også understreke at du er der for å hjelpe og for å sørge for at barnet ikke blir bedt om å gjøre noe som er for vanskelig.

Utarbeid mål

Når du jobber med en elev med selektiv mutisme, må du utarbeide verbale mål som følger trappetrinnsmetoden. Det vil si at øvelsene går trinnvis fra enkle til vanskelige. Hvis forholdene ligger til rette, kan du inkludere foreldrene og eleven (hvis han eller hun er gammel nok) i utformingen av målene. Ettersom det er svært individuelt hvordan den enkelte opplever angst, vil målene for å takle angsten være tilpasset hver enkelt elev. Hver øvelse må være utformet slik at barnet har mulighet til å lykkes. Dette vil gi barnet mestringsfølelse og gjøre det mer villig til å gå videre med vanskeligere oppgaver.

Du vil se at noen av disse målene er enklest å nå hvis hjelpetiltakene gjennomføres på et skjermet sted (uten andre til stede), mens andre mål er enklere å nå hvis oppgavene gjøres i klasserommet, kantina, skolegården og så videre. Hjelperen må tilpasse møtestedet etter hva slags mål som skal nås.

Enkle mål

• Lage lyder sammen med hjelperen eller læreren
• Svare på lukkede spørsmål når eleven er alene med hjelperen eller læreren
• Svare på åpne spørsmål når eleven er alene med en voksen
• Svare på spørsmål når eleven er alene med en venn
• Stille spørsmål fra et manus til en kommunikasjonspartner som eleven er trygg på
• Snakke med en kommunikasjonspartner som eleven er trygg på, på et nytt sted (f.eks. et annet privat kontor, i klasserommet når ingen er der)

Middels vanskelige mål

• Snakke med en kommunikasjonspartner som eleven er trygg på, foran en annen person eller en liten gruppe
• Leke leker som inkluderer verbal kommunikasjon, med klassekamerater i friminuttet
• Delta i en liten gruppe med elever – i klasserommet, i en gruppe for trening av sosiale ferdigheter eller for trening av taleevne
• Snakke med forskjellige voksne rundt om på skolen – f.eks. for å låne rekvisita fra en annen lærer, få plaster fra resepsjonen, bestille mat i kantina osv.

vanskelige mål

• Svare på direkte spørsmål fra læreren i timen
• Holde en presentasjon foran klassen
• Hilse på noen med «hei» eller «god morgen»
• Bruke sosiale høflighetsfraser som «vær så snill» og «takk»
• Utvise selvhevdende ferdigheter
• Oppsøke voksne for å få hjelp ved sykdom eller skade

Ordne målene i trappetrinn

Du lurer kanskje på hvordan du kan hjelpe et barn som for tiden ikke snakker på skolen, med å nå disse målene. Tenk først på rekkefølgen du gir oppgavene i. Ber du barnet oppnå mål som er vanskelige, før det får prøve seg på enkle mål? Ville det ha bidratt til å skape tillit hvis barnet hadde snakket med foreldrene sine eller noen andre i familien først? Er det noen medelever som barnet snakker med, som kunne vært en del av behandlingsøkten? Det er viktig å sette realistiske mål og være obs på hvordan du stimulerer barnet til å snakke.

Spørsmål

Hva slags spørsmål du stiller et barn med selektiv mutisme, er veldig viktig.

• Ja/nei-spørsmål («Liker du å gå skolen?») fører ofte til ikke-verbale svar (nikking eller risting på hodet).
• Åpne spørsmål («Hva liker du best ved å gå på skolen?») kan være for komplekse for barn som er redde for å svare feil.
• Lukkede spørsmål derimot («Hva liker du best, friminuttene eller matte?») kan være fine fordi barnet nå kjenner svarmulighetene.
   

​Huske vente fem sekunder etter at du har stilt spørsmålet

Barn med selektiv mutisme trenger gjerne såpass med tid for å svare. Du kan være nødt til å spørre et par ganger før du får svaret du ønsker. Hvis du har stilt det samme spørsmålet et par ganger, må du kanskje finne en annen måte å stille spørsmålet på eller gi barnet litt mer betenkningstid. Selv om du synes det er ubehagelig å vente i stillhet, må du prøve å skjule dette overfor barnet, som ellers trolig bare vil bli enda mer nervøst.

Respons på verbalisering

Tenk også på hva slags respons du gir når barnet har nådd et bestemt verbaliseringsmål. Mange barn med selektiv mutisme liker ikke å være midtpunktet og føler ubehag hvis responsen er overdreven. Enkel, uformell ros derimot er helt topp. Du kan for eksempel si «Så fint at du fortalte meg at du ville spille Uno i dag» eller «Jeg er sikker på at Inger likte at du ba om plaster på en så fin og tydelig måte».

Belønning

Det er viktig å bruke «positiv forsterkning» i forbindelse med øvelsene. Dette kan blant annet være spesifikk ros og konkrete tegn (klistremerker, kryss i en rute, premier). Foreldre er ofte villige til å skaffe små premier som læreren kan gi barnet. Siden vi ber barnet om å gjøre noe som han eller hun føler er svært krevende, må barnet føle at det var verdt det. Du kan bli enig med barnet om noen små ting eller privilegier som skal være belønning hvis han eller hun klarer en oppgave som krever mot. Det er også til stor hjelp hvis foreldrene bruker positiv forsterkning hjemme. Sørg derfor for å ha åpen kommunikasjon med foreldrene, slik at du får vite om områder der barnet viser fremgang eller tilbakegang. 

​