Foreldre og omsorgspersoner

​

Selektiv mutisme er noe som rammer cirka 1 av 100. Likevel er det lite kunnskap om tilstanden i barnehage, skole og fagfolk i hjelpeapparatet. Å vise forståelse og omsorg er den viktigste oppgaven til foreldre og omsorgspersoner. 

 

Hvordan vet man at det er selektiv mutisme et barn har, og ikke sjenanse?

Et faresignal er at barnet prater hjemme, men er helt taust i barnehagen eller skolen. Det andre er at barnet er taust lenge. Et sjenert barn er taust i starten, men begynner så smått å prate når det føler seg trygt. Dersom barnet/ungdommen er fornøyd og trygt i barnehagen/skolen, men ikke klarer å si ord – da kan det være selektiv mutisme. Har du mistanke om at barnet ditt har selektiv mutisme, les mer om tegn og risikotegn her. 

​

Hvor gamle er barna når man oppdager selektiv mutisme?

Selektiv mutisme forekommer hos litt under én prosent av barnebefolkningen og kan sees helt ned i 2-3 års alder.  Det er ofte slik at foreldre ikke er bekymret, fordi barnet prater som vanlig hjemme. Men dersom man får signaler fra barnehagen eller skolen om at barnet er taust, da skal man søke hjelp. Tidlig innsats er helt avgjørende for å kunne komme tidlig til med hjelpetiltak.

​

Hvor kan barnet og vi som familie få hjelp?

Dessverre er det slik at mange reagerer og kjenner uro, men venter med å søke hjelp. Forskning viser at går man inn og begynner å jobbe med barn allerede i førskolealderen er sjansene store for å lykkes med behandlingen. Diagnosen selektiv mutisme skal alltid stilles i spesialisthelsetjenesten for barn og unges psykiske helse (BUP). Fastlegen, skolelegen eller PP-tjenesten (PPT) kan hjelpe til med henvisning til BUP.

​

I noen kommuner er hjelpetilbudet til barn og unge med selektiv mutisme helt fraværende både i PPT og BUP. Husk at du som foresatt/foreldre kan bruke rettigheten fritt sykehusvalg, som betyr at du kan søke hjelp i en annen kommune og region dersom du ikke er fornøyd med tilbudet som blir gitt. 

​

Hvordan behandles selektiv mutisme?

Per i dag finnes det ingen «gullstandard» for behandling av tause barn og unge. En rød tråd i alle former for behandling og tiltak  både for barn som er i risiko for å utvikle selektiv mutisme og for dem som har utviklet problemet, er bruk av defokusert kommunikasjon og trappe-trinnsmodellen.

Gode råd til familier som er berørte av selektiv mutisme: 

• Ha aktiviteter utenfor hjemmet i helgene. Dra på lekeplasser, kafé, bibliotek og steder der andre barn og unge er. 

• I samtale med andre er det lurt å legg inn pauser som er litt lengre enn vanlig for at barnet skal respondere på en eller annen måte. Vent i 5 sekunder. Dersom responsen uteblir så fortsetter du selv å snakke.

• Vær kreativ i kommunikasjonen. La barnet få si ha det ved å gi en high-five, ta i bruk Facetime/Snapchat/Messenger for å stimulere til prat og inviter gjerne andre barn med hjem.

• Ikke gjør et stort nummer ut av det når barnet først snakker.

• Sett av lengre tid i overgangssituasjoner. 3 dager er svært sjelden nok tid på innkjøringen i barnehage eller skole. 

​

Les også: Strever du du med å få barnet ditt på skolen? Skolevegring rammer en del unge med selektiv mutisme. Her får du råd om hva du som forelder bør – og ikke bør – gjøre.​

​

Hva slags støtte kan vi forvente av barnehagen/skolen?

Vi mener at barnehager og skoler alltid bør involvere en spesialpedagog via PPT, samt en psykolog og/eller logoped som har kunnskap og kompetanse om selektiv mutisme. I barnehagen og på skolen er det viktig at en lærer/fagarbeider bruker ekstra tid sammen med barnet for å få i gang samtalen. Både i barnehage og skole handler det i stor grad om å:

• Bygge tillit

• Skape et trygt miljø

• Gi ekstra støtte i situasjoner som kan skape mer angst enn vanlig, for eksempel på turdager eller når det kommer inn vikar i klasserommet

​

Som foresatt er det mulig å søke om pleiepenger fra NAV for å gå ned i arbeidstid og støtte barnet sitt i klasserommet. Vi opplever at det er stor forskjell i saksbehandling fra kommune til kommune, og det er muligens ikke så enkelt å få søknaden igjennom. Det beste er derfor at skolen, i samarbeid med hjemmet og med eventuelt støtte fra andre kompetansepersoner, kan tilby nødvendige øvelser og trening.

​

Last ned:  Snakkekort kan være med på å gjøre det enklere å kommuniserer i hverdagen og øvelsen "Stjernedryss" hvor dere kan  øve på å klare å vise utrykk og motivere til tale. Skjemaet kan også benyttes i karlegging. 

​

Bør jeg som forelder snakke med barnet mitt om diagnosen?

Jo eldre barnet blir, jo mer bevisst blir det på vanskene sine. Da mener vi det kan være fornuftig å snakke med barnet ditt for å gjøre det oppmerksom på at det er langt fra alene. 

• Fortell at det er mange barn i Norge og over hele verden med de samme utfordringene, og at det er et navn for det.

• Bekreft barnets bekymringer og følelser, men gi samtidig håp og fortell at det finnes hjelp å få.

• «Jeg forstår at det føles vanskelig akkurat nå. Men det vil ikke alltid være slik. Det blir lettere og du vil kunne snakke mer”, kan være bra ting å si.

• Skriv dagbok, der du som voksen skriver om utviklingen fremover. Gå gjennom det med barnet ditt noen ganger og fokuser på fremgangen. «Se, for et år siden sa du ingenting på skolen, men i dag svarer du ja eller nei på lærerens spørsmål. Og se, i fjor du sa aldri et ord til bestemor, men så begynte du å spille "Villkatten" sammen og så ble det litt lettere.»
   

Det er selvsagt viktig at dette gjøres i samarbeid med barnet ditt og at barnet har følelsen av å være involvert.

 

Se også: NRK Super-programmet "Sånn er jeg og sånn er det" med Leonora som har selektiv mutisme​

 

Bør jeg informere barnets venner og familie om diagnosen?

Det gjør det lettere for barnet hvis vennene vet at h*n kan snakke. Hvis det er spørsmål fra venner om hvorfor barnet ditt ikke snakker, kan du svare at h*n kan snakke, men ikke alltid og overalt. Forutsatt at barnet ditt synes det er greit, kan du som forelder besøke barnehagen/klassen og informere de andre barna og foreldrene deres om selektiv mutisme og hva det betyr. Samarbeid gjerne med barnehagen/skolen om dette.

​

Del på foreldreansvaret

Foreningen for selektiv mutisme ønsker å oppmuntre foreldre til å dele på ansvaret. Hjelp hverandre og samarbeid om å støtte barnet i de ulike utfordringene familien står overfor. Du som er forelder til ett (eller flere) barn med selektiv mutisme trenger råd, støtte og hvile på veien.

Ikke glem deg selv – vi anbefaler derfor å ringe familietjenesten eller familievernkontoret i kommunen din for å ha en samtalepartner. Informer og inkluder så mange som mulig i ditt nettverk om diagnosen. Ikke vær redd for å spørre privatpersoner om hjelp, og ta imot det når hjelp tilbys.

​

TIPS!

Vår oppfordring er at dersom du mistenker selektiv mutisme: Ikke vent og se! Det finnes ingen tydelig, selvsagt vei til hjelp. Med det blir langsomt bedre. Tidlig innsats er helt avgjørende for å kunne komme tidlig til med hjelpetiltak. Tett og godt samarbeid mellom foreldre og barnehage/skole er avgjørende. Det er også mye man som forelder kan gjøre hjemme sammen barnet, men i dette arbeidet trenger man selvsagt støtte og retningslinjer. Oppmuntre barnet ditt, men uten å presse eller stille krav. Vær tålmodig og lær dere sammen å se og sette pris på de små trinnene. Ingenting skjer over natten.

​