Defokusert kommunikasjon - «felles fokus utenfor barnet»

Defokusert kommunikasjon er en behandlingsmetode som innebærer å flytte fokus bort fra barnets tale og heller legge vekt på samspill og deltakelse i aktiviteter. Dette skaper et mindre press for barnet, hvor det kan føle seg mer komfortabelt med å uttrykke seg uten frykt for oppmerksomhet rettet mot talen deres. Målet er å redusere barnets angst for å snakke, ved å skape en atmosfære hvor tale blir en naturlig del av aktiviteten, uten at det legges direkte fokus på det.

Her er de 10 viktigste prinsippene for defokusert kommunikasjon

Ha felles fokus på en aktivitet, gjør noe sammen (som å tegne, lese i en bok) eller gå en tur, da blir det mindre press på at barnet observeres og det kan være lettere å snakke.
Sitt ved siden av barnet og prat, heller enn å sitte rett ovenfor og se direkte på det.
Snakk med barnet, selv om det ikke svarer. De aller fleste liker at andre prater med dem. I hvert fall hvis de kjenner til at de har selektiv mutisme og barnet vet at du ikke forventer svar.
Det å si til barnet at han/hun ikke er nødt til å snakke til deg når du møter det, virker erfaringsmessig svært frigjørende.
Still ikke direkte spørsmål, spør heller undrende og åpne spørsmål. For eksempel; «jeg lurer på om noen vil…». Da er det lettere å vise med kroppsspråket, om de vil det. Eventuelt still spørsmål som barnet kan svare «ja» eller «nei» på, ved å nikke eller riste på hodet. Spør man direkte og ser barnet rett inn i øynene, kan de «stivne» til. Etter hvert kan man utfordre barnet med spørsmål som har to alternative ord som svar, for å se om barnet klarer å svare. Det er viktig å gi barnet tid (5 sekunder) på å kjenne angsten, klare å tenke/samle seg, for så å svare. (Barna er ofte vant til å bli «reddet» av voksne som ikke gir de tid nok til å svare når det blir en ubehagelig stillhet). Svarer ikke barnet etter den tiden, fortsetter du å snakke. Legg gjerne inn noen pauser, men sørg for å opprettholde «dialogen» selv om gjensvaret uteblir.
Snakk gjerne om nøytrale temaer, uten direkte fokus på barnets opplevelser og følelser.
Ikke reager dersom barnet snakker til deg eller andre, lat som om det er en selvfølge. Hvis ikke kan det bidra til at barnet blir mer taus igjen, ved frykt for oppmerksomheten de får når de snakker.
Ikke vis at du er altfor begeistret for å se barnet når det kommer. Noen barn vil helst gjemme seg litt i starten. Det er lettere å slappe av og søke kontakt for barnet om man hilser vanlig og ikke ser så direkte på dem. Ikke spør om noe i første setning.
Kontakten må reguleres, og kommunikasjonen tøyes i små trinn, ikke press barnet. De rundt barnet bør være avslappet og arbeide med å oppnå trygghet for gradvis å bryte med barnets taushet. Man kan gjerne belønne hvis det har vært gode fremskritt, men det skal ikke føles som press for å kunne få premie.
Humor kan virke avvæpnende. Tøysing og latter kan være til stor hjelp, spesielt for de minste barna med selektiv mutisme ). Hvis man tuller og tøyser kan det bidra til at barnet kan «glemme seg» og kanskje sier noe spontant. Det kan også hjelpe om man sier noe som er dumt eller feil selv, slik at barnet får erfare at det gjør vi alle i blant.