Behandling av selektiv mutisme

I Norge finnes det ingen tydelige «gullstandard» for behandling av tause barn og unge. Selektiv mutisme kan sies å være en arena- eller situasjonsspesifikk problematikk og derfor bør hjelpetiltakene skje der problemet forekommer, direkte i barnehagen og på skolen.

Kontrollerte behandlingsstudier fra Norge (Ørbeck, Stein, Wentzel-Larsen, Langsrud, Kristensen, 2014) og internasjonalt (bl.a. Bergman, 2013) viser at gradvis eksponering av det som barnet frykter mest; nemlig å snakke; står helt sentralt i behandlingen av selektiv mutisme.

Tidlig innsats hjelper tause barn

Det er ofte slik at foreldre ikke er bekymret, fordi barnet prater som vanlig hjemme. Men dersom man får signaler fra barnehagen eller skolen om at barnet er taust, da skal man søke hjelp. Vår innstilling er at man selvsagt skal diagnostiseres for å få riktig hjelp. Diagnosen selektiv mutisme skal alltid stilles i spesialisthelsetjenesten for barn og unges psykiske helse (BUP). Fastlegen, skolelegen eller PP-tjenesten kan hjelpe til med henvisning til BUP. Erfaringsvis kan det ta tid å få endelig diagnose og vi anbefaler at det innføres hjelpetiltak samtitid som barnet er under utredning. Tidlig innsats er nemlig helt avgjørende for å kunne hjelpe tause barn til å bli tryggere på å snakke.

Hvorfor er tidlig innsats så viktig?

Erfaring har vist at barn som har vært tause lenge og ikke får hjelp, de har større problemer med å komme ut av tausheten på egen hånd. Når barn utvikler språket sitt i form av ord og grammatikk, da øver de seg også på å bruke språket i ulike situasjoner som for eksempel å håndtere konflikter. Dersom man ikke øver på dette, da blir man mer og mer hemmet i evnen til å bruke språket. Er man 11 år og ikke har trent på dette, da er man «redskapsløs» i en konflikt. Snakkingen blir veldig praktisk, de kan svare på spørsmål, men ikke delta i en diskusjon.

Suksesskriterium i behandling av tause barn og unge

Behandlingsmodellen må bygge på samarbeid mellom hjem og barnehagen/skolen, gjerne med støtte fra BUP og PPT. Dersom man skal ha fremgang med disse barna, så må man behandle dem der de viser talefobi og det er nesten alltid i barnehagen og på skolen.

Erfaringsvis er det ikke så betydningsfull hvilken utdannelse den personen som utfører behandlingen har. Det viktigste er relasjonen denne har til barnet, og at personen som jobber med barnet i barnehagen eller skolen får god oppfølging av en fagperson.

En rød tråd i alle former for behandling og tiltak både for barn som er i risiko for å utvikle selektiv mutisme og for dem som har utviklet problemet, er bruk av defokusert kommunikasjon. En annen behandlingsmetode er en form for trappetrinns-metode, hvor en «nøkkelperson» bringes inn i en situasjon der barnet og en «snakkebro» snakker med hverandre i en «lekpreget» aktivitet.

Det er ofte slik at det tar tid før diagnosen selektiv mutisme stilles, spesielt med mindre barn. Dersom man får signaler fra barnehagen eller skolen om at barnet er taust, skal man søke hjelp og sette i gang tiltak parallelt. Vår innstilling er at man selvsagt skal diagnostiseres for å få riktig hjelp.

Diagnosen selektiv mutisme skal alltid stilles i spesialisthelsetjenesten for barn og unges psykiske helse (BUP). Fastlegen, skolelegen eller pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) kan hjelpe til med henvisning til BUP. Ansatte både i PPT og BUP kan veilede foreldre og komme til barnehagen eller skolen både for å gi råd og veiledning til personalet og for å følge opp det enkelte barn eller ungdom.

I noen kommuner er hjelpetilbudet til barn og unge med selektiv mutisme helt fraværende både i pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og i spesialisthelsetjenesten for barn og unges psykiske helse (BUP). Tidlig innsats er helt avgjørende for å kunne komme tidlig til med hjelpetiltak.

Når det gjelder de litt større barna kan angstdempende medisiner som ”Fluoksetin” og ”Zoloft” ha god effekt. Dette er basert på erfaringer fra flere familier vi har vært i kontakt med. Det er som oftest lege på BUP, i noen få tilfeller fastlege, som avgjør at barnet kan få angstdempende medisin. Medisinen er ikke en magisk «snakkepille», men kan styrke barnets selvfølelse og være med på få ting til å skje. For noen resulterer fremskrittene også i tale. Familier må ikke ha for høye forventninger til effekten av medisiner, og medisiner bør alltid gis i kombinasjon med fortsatt behandling – som f.eks ”trappetrinns-metoden” eller annen psykoterapeutisk behandling.

Per i dag finnes det ingen «gullstandard» for behandling av tause barn og unge. En rød tråd i alle former for behandling og tiltak både for barn som er i risiko for å utvikle selektiv mutisme og for dem som har utviklet problemet, er bruk av defokusert kommunikasjon.

Defokusert kommunikasjon er en behandlingsmetode som innebærer å flytte fokus bort fra barnets tale og heller legge vekt på samspill og deltakelse i aktiviteter. Dette skaper et mindre presset miljø for barnet, hvor det kan føle seg mer komfortabelt med å uttrykke seg uten frykt for oppmerksomhet rettet mot talen deres. Målet er å redusere barnets angst for å snakke, ved å skape en atmosfære hvor tale blir en naturlig del av aktiviteten, uten at det legges direkte fokus på det.

En annen behandlingsmetode er en form for trappetrinns-metode, hvor en «nøkkelperson» bringes inn i en situasjon der barnet og en «snakkebro» snakker med hverandre i en «lekpreget» aktivitet. Når barnet har begynt å snakke til nøkkelpersonen, brukes samme prosedyre overfor andre personer og i andre situasjoner. Denne metoden krever godt trente veiledere, noe som kan være en utfordring avhengig av hvor du bor.

Ja. Diagnosen kan noen ganger gå over av seg selv, men behandling anbefales på det sterkeste fordi konsekvensene ellers kan bli store med tanke på skoleprestasjoner, selvfølelse og sosiale relasjoner. Uten behandling kan vanskene endre karakter og vedvare i voksen alder. Og uten behandling blir tale ofte svært begrenset. Barnet kan etter hvert lære seg å svare på spørsmål, men ikke gå inn i en diskusjon eller forsvare sine synspunkter. Så selv om selektiv mutisme kan forsvinne uten behandling, er det ikke uvanlig at problemet kan utvikle seg til en større grad av sosial angst.

Kilder: Heidi Omdal: Når barnet unngår å snakke, Universitetsforlaget og PP-Tjenestens Materiellservice: Veileder i arbeidet med selektiv mutisme hos barn og unge.