Behandling av selektiv mutisme

I Norge finnes det tydelige strukturer for barn som har dysleksi, autisme og så videre, men det mangler når det gjelder selektiv mutisme. I noen kommuner er hjelpetilbudet til barn og unge med selektiv mutisme helt fraværende både i pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og i spesialisthelsetjenesten for barn og unges psykiske helse (BUP)Tidlig innsats er helt avgjørende for å kunne komme tidlig til med hjelpetiltak.
 

Per i dag finnes det ingen «gullstandard» for behandling av tause barn og unge. Nyere kunnskap viser at selektiv mutisme er knyttet til et underliggende problem. I psykologisk forskning kan problemet forstås som et uttrykk for stort sosial angst, mens det i pedagogisk forskning har blitt forstått som en fobi mot å snakke. En rød tråd i alle former for behandling og tiltak både for barn som er i risiko for å utvikle selektiv mutisme og for dem som har utviklet problemet, er bruk av defokusert kommunikasjon. 

Defokusert kommunikasjon - «felles fokus utenfor barnet» 

Defokusert kommunikasjon betyr å ha «felles fokus utenfor barnet». Metoden skal reduserer stressfaktorer i barnets eller den unges omgivelser. Alle former for press og forventninger på det å snakke fjernes, og fokus rettes på noe utenom barnet eller ungdommen selv.

  1. Ha felles fokus på en aktivitet, gjør noe sammen (som å tegne, lese i en bok) eller gå en tur, da blir det mindre press på at barnet observeres og det kan være lettere å snakke.

  2. Sitt ved siden av barnet og prat, heller enn å sitte rett ovenfor og se direkte på det. 

  3. Snakk med barnet, selv om det ikke svarer. De aller fleste liker at andre prater med dem. I hvert fall hvis de kjenner til at de har selektiv mutisme og barnet vet at du ikke forventer svar. 

  4. Det å si til barnet at han/hun ikke er nødt til å snakke til deg når du møter det, virker erfaringsmessig svært frigjørende.

  5. Still ikke direkte spørsmål, spør heller undrende og åpne spørsmål. For eksempel; «jeg lurer på om noen vil…». Da er det lettere å vise med kroppsspråket, om de vil det. Eventuelt still spørsmål som barnet kan svare «ja» eller «nei» på, ved å nikke eller riste på hodet. Spør man direkte og ser barnet rett inn i øynene, kan de «stivne» til. Etter hvert kan man utfordre barnet med spørsmål som har to alternative ord som svar, for å se om barnet klarer å svare. Det er viktig å gi barnet tid (6 sekunder) på å kjenne angsten, klare å tenke/samle seg, for så å svare. (Barna er ofte vant til å bli «reddet» av voksne som ikke gir de tid nok til å svare når det blir en ubehagelig stillhet). Svarer ikke barnet etter den tiden, fortsetter du å snakke. Legg gjerne inn noen pauser, men sørg for å opprettholde «dialogen» selv om gjensvaret uteblir. 

  6. Snakk gjerne om nøytrale temaer, uten direkte fokus på barnets opplevelser og følelser.

  7. Ikke reager dersom barnet snakker til deg eller andre, lat som om det er en selvfølge. Hvis ikke kan det bidra til at barnet blir mer taus igjen, ved frykt for oppmerksomheten de får når de snakker.

  8. Ikke vis at du er altfor begeistret for å se barnet når det kommer. Noen barn vil helst gjemme seg litt i starten. Det er lettere å slappe av og søke kontakt for barnet om man hilser vanlig og ikke ser så direkte på dem. Ikke spør om noe i første setning.

  9. Kontakten må reguleres, og kommunikasjonen tøyes i små trinn, ikke press barnet. De rundt barnet bør være avslappet og arbeide med å oppnå trygghet for gradvis å bryte med barnets taushet. Man kan gjerne belønne hvis det har vært gode fremskritt, men det skal ikke føles som press for å kunne få premie.

  10. Humor kan virke avvæpnende. Tøysing og latter kan være til stor hjelp, spesielt for de minste barna med selektiv mutisme ). Hvis man tuller og tøyser kan det bidra til at barnet kan «glemme seg» og kanskje sier noe spontant. Det kan også hjelpe om man sier noe som er dumt eller feil selv, slik at barnet får erfare at det gjør vi alle i blant.                                                   

Trappetrinns-metoden

En annen behandlingsmetode er en form for trappetrinns-metode, hvor en «nøkkelperson» bringes inn i en situasjon der barnet og en av foreldrene snakker med hverandre i en "lekpreget" aktivitet. Når barnet har begynt å snakke til nøkkelpersonen, brukes samme prosedyre overfor andre personer og i andre situasjoner. Denne metoden krever godt trente veiledere, noe som kan være en utfordring avhengig av hvor du bor. 

Kilder: Heidi Omdal: Når barnet unngår å snakke, Universitetsforlaget og PP-Tjenestens Materiellservice: Veileder i arbeidet med selektiv mutisme hos barn og unge.

AKTUELT

  • Facebook Basic Black
  • Black Google+ Icon
  • Black Instagram Icon

KONTAKTINFORMASJON

 

Foreningen for selektiv mutisme

Styreleder Anne Klepsland Simonsen

Sødal Terrasse 13c, 4630 Kristiansand, Norge

 

E-post: selektivmutismenorge@gmail.com

 

Org.nr: 890 986 382 

Bankkonto: 1503 10 71159

VIPPS: 507180

Selektivmutisme.no kan ikke på noen måte gjøres ansvarlig for innholdet på eksterne nettsteder som er linket på eller til selektivmutisme.no sine nettsider. 

© 2019 Foreningen for selektiv mutisme